Vår aller første bobiltur – Geiranger 2025

Vi kom oss ikke av gårde før utpå kvelden siden jeg måtte bli ferdig på jobb først. Derfor ble det heller ikke den lengste etappen den første dagen. Litt utenfor Åmot sentrum langs E134 fant vi en rolig plass hvor vi kunne fricampe for natten. Dette ble vår aller første natt i bobilen, og vi var veldig spente på hvordan det kom til å bli. Ville madrassen være god nok? Kom vi til å sove godt?

Det viste seg heldigvis at vi hadde ingenting å bekymre oss for. Begge sov overraskende godt, og vi våknet uthvilte og veldig fornøyde med første natten i den nye bobilen vår. Morgenen gikk med til frokost, testing av dusjen og litt rolige morgenrutiner før Kristine begynte å sminke seg. Etter omtrent en time var vi klare for å fortsette reisen videre.

Neste stopp ble Odda, nærmere bestemt campingplassen til Lothepus. Vi hadde hørt mye snakk om stavkirken der og var nysgjerrige på å se den med egne øyne. Området var mindre enn vi hadde forestilt oss, og kirken er jo ikke en ekte stavkirke, men det var likevel morsomt å besøke stedet. Vi fikk også med oss en merch som et lite minne fra besøket.

Etter en liten pause satte vi oss tilbake i bobilen og fortsatte videre. Nå ventet Hardangerbrua og turen opp mot Skulestadmo. Det må virkelig sies at kjøreturen gjennom dalene og oppover var utrolig vakkert. I Skulestadmo stoppet vi ved en lokal matbutikk for å handle inn litt mat og middag før vi satte kursen videre.

Turen gikk videre langs E16 mot Lærdal og deretter fylkesvei 53 til Øvre Årdal. På dette tidspunktet begynte mørket å senke seg, og vi hadde fortsatt et par timer igjen til stedet vi ønsket å fricampe.

Så kom vår første ordentlige nybegynnerfeil.

Vi hadde glemt å fylle diesel i Årdal.

Etter rundt 20–30 minutter med lange oppoverbakker så vi at tanknålen bare sank og sank, samtidig som bakkene aldri så ut til å ta slutt. Det var dårlig dekning, ingen bebyggelse og mørket begynte å komme for fullt. Vi tok derfor den sikre avgjørelsen om å snu før vi hadde endt stående på fjellet.

Dermed trillet vi hele veien ned igjen til nærmeste bensinstasjon, og heldigvis gikk det bra.

Vi fylte opp tanken, kastet i oss en pølse på bensinstasjonen og gjorde oss klare for forsøk nummer to. Nok en gang startet vi klatringen opp de bratte og svingete fjellveiene – denne gangen med full tank og litt bedre selvtillit.

Og denne gangen gikk det hele veien.

Sent på natten ankom vi Fossbergom, hvor vi fant en rasteplass langs Fv468 der vi kunne fricampe for natten. Klokken hadde passert midnatt, og vi var mer enn klare for noen timers søvn før siste etappe inn mot Geiranger.

Da vi våknet neste morgen fikk vi virkelig se hvor fint Fossbergom faktisk var. Da vi ankom natten før så vi jo nesten ingenting rundt oss. Solen skinte, været var flott, og omgivelsene var helt nydelige.

Vi pakket sammen og satte kursen mot Geiranger.

Veien inn dit var helt fantastisk. Fra Fossbergom kjørte vi forbi flotte jorder før landskapet åpnet seg opp langs hele ruten. Etter hvert som vi nærmet oss Geiranger begynte utsikten utover dalen å dukke opp, og til slutt måtte vi bare stoppe langs veien for å ta det hele inn.

Det er vanskelig å beskrive hvor fint det faktisk var.

Vel fremme i Geiranger fikk vi plass på campingplassen og kunne endelig senke skuldrene litt. Vi satte ut bord og stoler, nøt solen og bare koste oss med omgivelsene. Mens Kristine benyttet muligheten til å ordne seg litt etter reisen, fant jeg fram sykkelen jeg hadde med bak i garasjen på bobilen.

Jeg skiftet og syklet av gårde opp de bratte og svingete bakkene rundt Geiranger. Det ble en skikkelig treningsøkt med mye svette – de bakkene skal absolutt ikke undervurderes. Men utsikten gjorde det verdt hvert eneste tråkk. Fra stoppestedet mitt kunne jeg se både campingplassen og hele området rundt fjorden før jeg trillet ned igjen til bobilen.

Senere på dagen gikk vi sammen inn for å utforske sentrum av Geiranger. Vi tittet innom flere suvenirbutikker med mye morsomt, handlet litt i en lokal matbutikk og sørget selvfølgelig for det viktigste av alt – ferdiglaget pizza fra en av restaurantene i sentrum.

Kvelden ble brukt til å nyte utsikten, spise snacks og bare kose oss i bobilen mens solen sakte forsvant bak fjellene.

Neste dag var det dessverre tid for hjemreise. Vi pakket sammen og takket Geiranger for denne gangen før turen gikk hjemover mot Skien igjen. På vei hjem kjørte vi over Beitostølen, hvor vi fikk tatt flere flotte bilder underveis. Deretter fortsatte vi via Hønefoss og E18 hele veien hjem.

Alt i alt kunne ikke den første bobilturen vår gått stort bedre. Alt fungerte som det skulle, vi koste oss utrolig mye, og hele turen ga oss virkelig mersmak på livet i bobil.

Og hvem vet – kanskje ender vi opp i Geiranger igjen en dag? 🚐